RAW og arbeidsflyt. Del 4 Konvertering av raw-filer - "Finpuss" etter de grunnleggende innstillingene

Som det framgår av tittelen så vil jeg denne gangen se på finpuss etter at vi har gjort de grunnleggende justeringene. Jeg fortsetter og juster på samme fila som jeg brukte i forrige artikkel; Raw-og-arbeidsflyt-Del-3 Konvertering ...

Som du husker var målsettinga for konverteringa et så rikt toneomfang som mulig. Resultatet ser dere over. Et bilde med sterke farger. For sterke etter min smak. Nok om det foreløpig. La oss nå se på noen av de verktøyene i Lightroom som vi ikke brukte forrige gang.

Først de tre kontrollene som befinner seg nederst på panelet vist til venstre.

Clarity. 

Clarity regulerer den lokale kontrasten i mellomtonene i bildet. Øker du Clarity så øker du kontrasten i mellomtonene, noe som gir bildet mere "pop" i mangel av et bedre ord. Det gir inntrykk av økt skarphet. spesielt i mellomtonene.
Det fine med Clarity i forhold til tradisjonell oppskarping er at det bla påvirker huden på mennesker lite.Vanlig oppskarping har en lei tendens til å framheve ureinheter i hud, mens Clarity ikke har denne egenskapen.

Så jeg bruker gjerne Clarity som en snarvei til et skarpere bilde.

I andre tilfeller bruker jeg det til å jevne ut grå flate i bildet. Flater som dominerer fordi de har mye struktur. Jeg gjør dem mindre dominerende ved å dra Clarity ned. (Dette krever gjerne litt kraftig oppskarping for at ikke bildet skal bli helt ullent)

Neste kontroll er Vibrance. Den hopper vi foreløpig over.

Saturation.

Saturation betyr fargemetting. Drar du den spaken mot høyre øker fargemetninga, og motsatt. Fargene er gjerne litt mattere enn det vi vil ha dem rett fra kamera. Spesielt om lyset er litt flatt. Da kan du øke dem med Saturation.

Men om du har økt kontrasten, så blir gjerne fargene litt for intense. Da kan det være en fordel å dempe dem litt igjen for å kompenseer for dette.

Som nevnt så syns jeg at fargene ble for intense i eksempelbildet. Men før vi gjør noe med det, så la oss kikke på Vibrancekontrollen som vi nettopp hoppa over.

Vibrance.

Vibranse er nær beslekta med Saturation. Den påvirker og metninga av fargene, men det gir en litt mer subtil eller diskret effekt. Saturation virker nemlig like sterkt på alle fargetonene, mens Vibrance påvirker de duse fargetonene sterkere.
I praksis betyr dette at Vibrance ofte er et bedre egna verktøy til å øke fargemetninga f.eks i av bilder av folk. Saturation har en tendens til å framheve fargeforskjeller i hud, altså framheve portvinsneser, blodårer o.l.

Mange bilder tåler altså ofte Vibrance bedre enn Saturation. Personlig bruker jeg Vibrance oftere enn Saturation, spesielt når jeg vil øke fargemetninga. Hvis jeg derimot ønsker å dempe fargemetninga, da tyr jeg oftest til Saturation. Men dette er selvfølgelig mye en smakssak.

I eksempelbildet var bla. den røde stilken for intens i fargene etter kontrastjuseringa (den stjeler oppmerksomhet). For at bildet ikke skal bli for flatt i fargene, kompenserer jeg med å øke Vibrance.

I tillegg har jeg nå dempa Clarity en god del, for å gi bildet et litt drømmeaktig soft focus preg. Som du ser er strukturen i bladene nå mye mindre dominerende.






Tone Curves

Tone Curves er rett og slett et annet navn for gode gamle Curves som du kanskje kjenner fra før. Grunnen til navneendringa er kanskje at de vil undestreke at det regulerer toneballansen. Eller kanskje de har gitt det et nytt navn for å poengtere at de har endra arbeidsmåten noe i forhold til tidligeer versjoner. Ikke vet jeg ;-)

Tone Curves er et veldig kraftig verktøy. Kraftig i betydning at det gir svært god kontroll over toneomfanget. Med det kan du framheve eller dempe ulike toneområder i bildet.

I Lightroom åpner du Tone Curve feltet ved å klikke Tone Curve under feltet for Basic.
(Dette gjelder forresten alle feltene i Develop, du får tilgang på dem ved å klikke navnet).

Mye av nøkkelen til å forstå verktøyet, og dermed å lære seg å bruke det, ligger i å forstå det grafiske feltet i øvre halvdel av Tone Curve området vist til venstre.

Du legger kanskje merke til at det ligger histogram der. Dette er nok først og fremst tenkt som et hjelpeverktøy. Det som er viktig er den diagonale linja som representer alle tonenyansene i bildet. Akkurat som i histogrammet så ligger de mørkeste tonene til venstre og de lyseste til høyre.

Når du skal endre toneforholdet i bildet så drar vi det ønska området på linja tilsvarende opp eller ned, alt etter om vi ønsker og framheve elle tone området ned.

Men før vi går løs på det, la oss ta en kikk på Point Curve funksjonen nederst i Tone Curve feltet.




Point Curve kaller jeg i mitt stille sinn for startkurva. Altså grunninnstillinga for
Tone Curve. Til høyre for det så står det nå Linear, som betyr at kurva er rett. Det kan endres med drop down funksjonen (trekantene) til høyre for Point Curve teksten.

Her har jeg endra Point Curve til Medium Contrast, (som er default verdien i Lightroom). Legg merke til hvordan den diagonale kurva nå har duppa litt ned til venstre. Ikke mye, men nok til at det påvirker toneforelinga i bildet.









I denne illustrasjonen har jeg valgt Strong Contrast.

Den venstre delen av linja dupper enda litt mer. Vi ser og at høyre delen ligger en anelse høyre enn den rette kurva.

Dette gir det vi gjerne kaller en moderat S-kurve (diagonalen som opprinnelig var rett danner nå en slak S).

Bildet har nå fått en litt sterkere kontrast. Du ser at de mørke partiene er littt mørkere, og de lyse litt lysere.





I prinsippet er dette den samme effekten som om du hadde brukt Contrast oppe på Basic feltet. Om litt skal jeg vise hvorfor det ofte er gunstig å bruke Tone Curve i stedet for Contrast kontrollen.

Vi kan nemlig regulere mer med Tone Curve, og finstille mer hvor vi vil at endringene vil treffe på kurva. Vi kan videre øke kontrasten i ett område og  minke den i et annet om vi ønsker det. Kort sagt; Tone Curve gir oss mye større kontroll over resultatet.

Til det bruker vi gjerne spakene unfer det grafiske feltet (du kan og ta tak i selve kurva og dra direkte i den, men det anbefaler jeg ikke å gjøre i starten).

Tilbake til det konkrete eksempelbildet. Jeg ønsker å gjøre det en anelse lettere og lysere. Men jeg ønsker ikke å påvirek de mørkeste tonene i det, derfor egner ikke Brightness kontrollen seg.
Så jeg forsøker å justere på den neste øverste spaken i Tone Curve; altså Lights.

Når jeg tar tak i Lights spaken, eller en hvilken som helst av de andre spakene, så markeres angrepsområdet (altså det området den bestemte spaken påvirker), ved å vise et lysegrått feltHer har jeg altså økt Lights til verdien 30 som da framhever (eller "løfter") de lyse tonene i bildet. 

Om skyggene er for mørke kan de justeres på samme måte, ved å øke Darks eller Shadows. Vil du ha mer dramatiske skygger drar du de ned osv. Mulighetene for å endre toneforholdet i bildet med Tone Curve er i prinsippet ubegrensa. 

Når det er sagt: Vær forsiktig med å dra for langt og lage for bratte kurver. Det blir sjelden pent, og gir gjerne et unaturlig preg på bildene.

Lightroom har fler anvendelige funksjoner. Men vi har for lite plass til å fordype oss i alt. Jeg vil bare kjapt nevne at Grayscale er et veldig kraftig verktøy for å konvertere til svarthvitt. Ønsker du å finjustere individuell fargemetting eller endre farger finner du det og i HSL, Color og Grayscale feltet. Split Toning er og verdt og utforske.

Detail (oppskarping, støyfjerning og korrigering av fargebrytinsfeil)

Oppskarping og støyfjerning finner du i Detail-feltet.

Hvor mye du skarper opp er selvfølgelig en smakssak, i tillegg varierer det mye hvor mye opskarping hvert enkelt bilde tåler/krever. Men noen generelle regler finnes. Bilder beregna på web-visning og utskrift i lite format krever gjerne mer oppskarping enn bilder som er beregna vist i stort format.I tillegg er det lurt å følge litt med på støy når du skarper opp. Oppskarping har en lei tendens til å forsterke støy. 

I Lightroom 2 må du være i 100% visning for å se virkninga av oppskarping og støyfjerning. Du velger 100% visning rett og slett ved å klikke på bildet. (I Lightroom 3 skal dette vistnok være unødig).

De to første spakene i feltet påvirker kantene mest. Hvis jeg i det hele tatt bryr eg med å skarpe opp bruker jeg ofte 75-100 på Amount (men i dette tilfellet har jeg dradd på litt ekstra fordi jeg tidligere har redusert Clarity.) Er det en del støy i bildet, er jeg kanskje litt mer forsiktig og velger 50. Radius spaken er vanskelig å forklare virkninga av. Sånn som jeg forstår den så regulerer den hvor mange pixler som berøres av oppskarpinga. Det jeg har erfart er i hvert fall at default verdien på 1,0 ofte er best. Økes den mer enn til 1,5 så har det en lei tendens til å gi støy. Men dette er kanskje avhengig av støykarakteren på kamera. Så ikke ta dette som en fasitt, prøv deg fram. 

Som det ligger i navnet, så virker Detail i hovedsak ved å framheve detaljer og struktur. Detaljer og struktur er ofte viktig. Men prisen er som regel høy i form av økt støy, hvis Detail overdrives. Her kommer neste spak til nytte, ved at den legger ei maske over områdene hvor detaljene framheves. Den masker altså de mest støyutsatte områdene. trikset er å finne en god balanse mellom Detail og Mask, slik at du framhever detaljer der hvor bildet tåler det, og maskerer de mest støyutsatte områdene. 

Noise Reduction er vel nærmest selvforklarende. Det reduserer støy. jo mer du drar på, jo mer støy fjerner du.

Luminance angriper støy som er ensarta. Altså støy som minner om filmkorn. Color er ofte viktigere, sidn fargestøy er mer irriterende for øyet. Så jeg lar som regel Luminance være i fred og bruker eventuelt Color.

Dette høres sikkert fint og flott ut. Problemet er bare at når du øker støyreduksjonen så maskerer du samtidig detaljene og gjør bildet mindre skarpt. Så også her gjelder det å finne en balanse mellom et støynivå du finner akseptabelt og tilstrekkelig skarphet. 

Chromatic Aberration reduserer fargefeil som skyldes optiske svakheter. Dette er optiske fenomener som gir fargeavvik i områder av bildet med stor kontrast. Siden slike optiske feil kan ha så vidt forskjellig karakter er det vanskelig å gi generelle råd. Så her er det egentlig bare å leke seg fram til en løsning, hvis CA plager deg. Desverre er ikke verktøyet fullgodt etter mitt syn.

Når vi nå er i mål, altså har gått igjennom de viktigste funksjonene i Develop, så ser jeg at det kanskje er behov for enda en artikkel i serien. Jeg har hoppa over viktige funksjoner som crop (beskjæring av bilder), fjerning av røde øyne, fjerning av støvflekker, gradert filter og ikke minst Adjustment Brush. 

Det er og en del småtriks som jeg ikke har funnet plass til, triks som i hovesak hjelper deg til å jobbe mer effektivt. Samt at jeg ikke har berørt mulighetene for synkronisering av innstillinger og batch konvertering.

RAW og arbeidsflyt. Del 3 Konvertering av raw-filer - hvitballanse og grunnleggende tonejusteringer

 Dette er tredje artikkel i en serie på fire. Opprinnelig planla jeg tre deler, men ser nå at det kan være mer hensiktsmessig å dele konvertering opp i det mest grunnleggende først, for så å fortsette med en del til. Jeg forutsetter at du har lest den første, eller har en viss forståelse for hva raw fra før.

Del 2 gikk mer på arbeidsflyt i form av sortering av filer, noe som ikke er direkte relevant for det vi skal se på her.
Det er og en stor fordel om du har en viss forståelse for histogrammet. Se Eksponering: Din venn - histogrammet

Her i Del 3, skal vi konsentrer oss om disse kontrollene:
WB (med Temp og Tint),
Exposure,
Recovery,
Fill Light,
Blacks,
Brightness,
Contrast.

I den avsluttende delen av serien, tar vi oss en kikk lenger ned på høyre panelet. Men her nøyer vi oss med det mest grunnleggende.





Siden forrige artikkel har jeg oppgradert Lightroom til versjon 2.4. Men det har liten praktisk betydning for konverertering. Det aller meste av det jeg beskriver kan òg gjøres i en hvilken som helst raw-konverter. Jeg vil forresten oppfordre folk som ikke har Lightroom e.l. til å kikke litt på programvaren som fulgte med kamera når du kjøpte det. Det er som regel svært gode programmer når det gjelder konvertering. Svakhetene deres går mer på arbeidsflyt.

Om å bruke konverteren.

Dette er ikke ment som en Lightroom tutorial. Men det du ser til venstre er det du ser når du går til Develop modulen i Lightroom.

De kontrollene vi skal bruke i denne artikkelen finner du ved å trykke Basic til venstre. Da kommer Basic panelet fram.

Nok om Lightroom, så litt generelt om det å justere.

Ikke vær redd for å dra litt kraftig i spakene. Når du justerer ei raw-fil, så er nemlig alle endringer non destructive. Dvs. du alltid kan gå tilbake til utgangspunktet, og starte på nytt, om du ikke liker resultatet. Du har i realitenten ikke endra noe som helst før du ekporterer bildet til jpg. Og selv da vil selve raw-fila alltid være urørt, så lenge du ikke sletter den. 

Så et lite ekstra tips før vi gyver løs og prøver oss for alvor: Jobb gjerne litt raskt og intuitivt når du drar i en spak. Så lar du øyet vende seg til det du ser. For så eventuelt å finjustere litt. Så går du raskt videre til neste trinn.
Poenget er å ta noen småstopp, justere øyet, før du bestemmer deg og eventuelt går videre.

 

1.     WB (hvittballanse)

Når du justerer hvittballansen da endrer du fargetemperaturen i bildet. Automatikken i kamera gjør oftest en utmerket jobb med å styre dette, men av og til trengs det litt finjustering i etterbehandlinga. Lightroom har to fargeparametre som kan endres, Temp og Tint.

Med Temp kan du kompensere f.eks. blåstikk pga. skygge ved å dra Temp over mot gult, eller motsatt om bildet er for gult. Med Tint endrer du fra grønt mot magenta eller motsatt.

Lek gjerne litt med disse kontrollene for å få forståelse for hvordan de fungerer. Legg spesielt merke til hva som skjer i hudtoner, og i lyse eller hvite flater i bildet.

Ofte kan det være fornuftig å bruke en av de mulige forhåndsinnstillingene for WB som er ferdige i Lightroom. De finner du ved å trykke de to trekanttegnene ved siden av ”As Shot”. Navnene på forhåndsinnstillingene er  vel selvforklarende. Bare prøv den du tror er mest fornuftig.

Andre ganger kan det hende at forhåndsinntillingene er nesten riktige, men trenger litt mer småjustering. Det gjør du med Temp og Tint. Husk at om du roter deg helt vekk, kan du gå tilbake til kamerainnstillinga ved å dobbeltklikke på WB.

En annen grei måte å justere WB er ved å bruke pipetten som du ser i feltet for WB. Aktiver den, og finn et område i bildet du vil ha nøytralt hvitt eller nøytralt grått. Før pipetten til det området og klikk. Finner du det rette punktet er denne metoden veldig tidseffektiv og nøyaktig. (Bruk av gråkort er gjerne en fordel.)

Her ser dere pipetten i bruk (dvs den synes ikke i print screen bildet). Her har jeg valgt å bruke det grå feltet oppe i venstre hjørnet, siden det er grå himmel.

2.    Exposure (eksponering)

Ordet Exposure er vel selvforklarende. Med den kontrollen kan du finjustere eksponeringa. Ei raw-fil tåler gjerne omtrent minus to til pluss ett helt trinn før den ”sprekker”.

Lek med eksponeringskontrollen. Legg merke til hvordan bildet blir mørkere når du drar den ned og lysere når du drar den opp. Legg og merke til hvordan histogrammet flytter fram og tilbake. (Histogrammet er rett og slett en grafisk framstilling av ekspoeringa og toneomfanget, lær deg å bruke det, både når du fotografer og i etterbehandlinga).

I Lightroom og mange andre konvertere har du tilgang til et godt hjelpemiddel, nemlig markering av overeksponerte og undereksponerte omtråder i bildet. I Lightroom aktiverer du denne ved å trykke J på tastaturet (du slår den av igjen ved å trykke J på nytt). Overeksponerte områder vil nå markeres på bildet med røde områder, og undereksponerte med blå markering. Dra litt fram og tilbake på Exposure for å  bli fortrolig med denne. Hold samtidig øye med histogrammet.

Det å justere Exposure, kaller vi gjerne sette hvitpunktet. Altså å bestemme hvor lyse de lyseteste tonene i et bilde skal være. Følger vi målsettinga vår, altså maksimalt toneomfang, holder du spesielt øye med høyre side av histogrammet. Ligger de lyseste tonene langt fra høyre kant, da øker du Exposure. Om de allerede klatrer, da er bildet overeksponert, da bør Exposure justeres ned (mot venstre). Det ideelle punktet for hvitpunktet er som regel der hvor histogrammet såvidt berører høyre kant, og noen små felter markeres rødt.

Da er vi klar til å gå videre, men først litt illustrasjoner.

Her ser du et bilde med histogram, rett fra kamera.

 

Samme bilde, etter å ha justert Exposure omtrent ett trinn opp (+1,05 for å være nøyaktig ;-) )
Legg merke til hvordan histogrammet har flytta seg mot høyre. Det berører såvidt kanten, men klatrer ikke.
Jeg har og slått på vising av utbrente områder. Øverst i bildekanten, der hvor himmelen er, er et utbrent område markert med rødt. Det samme gjelder i toppen av bladene. Der finner du tre fire markeringer. Dette er områder som nå er 100% hvite.

3.    Recovery

Vi hopper litt lettvindt over Recovery innstillinga. Dette er en ganske ny funksjon. Som regel trenger du ikke å bruke den. Men enkelt forklart så kan du med den dra ned høylysene uten å påvirke selve eksponeringa. Ofte er denne som sagt overflødig. Du bruker den eventuelt om kontrastomfanget i fila er ekstremt stort, og det ikke er mulig å sett hvitpunktet rett uten at bildet blir alt for mørkt. (Tidligere ble gjerne dette problemet løst ved å justere Brightness etterpå for å kompensere).

4.    Fill Light

Fill Light er en annen funksjon om jeg bruker lite, og når jeg bruker den, så er jeg oftest forsiktig. Navnet er ganske beskrivende. Den brukes til å ”fylle” skyggene eller mellomtonene, altså å gi disse et lite løft.

Lek litt med den, mens du holder øye med histogrammet. Legg merke til hvordan skyggene blir ”løfta” og flytta mot høyre, mens hvitpunktet (og svartpunktet, som vi straks kommer til) ikke blir påvirka. Forsåvidt en fin funksjon, men du vil kanskje oppdage at du gjør det samme bedre ved å bruke nadre funksjoner.

Problemet med Fill Light er at fargene gjerne blir unaturlige om du overdriver. Jeg drar den svært sjelden lenger enn til 5 eller maks 10. Som regel hopper jeg over den.

5.    Blacks (eller shadows)

Med Blacks setter du svartpunktet. Dvs vil si du bestemmer hvor mørke de mørkeste områdene i bildet skal være. Defaultverdien i Lightroom er 5.

La oss leke litt med den. Drar du spaken mot venstre (mot verdien 0), vil du se at de mørkeste partiene blir lysere, og den nedre delen av histogrammet flytter seg mot høyre. Kontrasten i bildet avtar også. Om du derimot øker verdien, altså flytte spaken mot høyre, vil du se at kontrasten øker. Samtidig vil den nedre delen av histogramet flytte seg mot venstre.

Skal vi følge målsettinga vår. så er det ideelle svartpunktet gjerne der hvor histogramet såvodt berører venstre punkt uten å begynne å klatre. Om det klatrer, så mister vi informasjon i de mørkeste skyggene.

Husk J funksjonen, altså at du kan aktivere visning av klipping i skyggene. Med visninga aktivert vil de områdene markeres med blått. Litt blått dryss her og der er greit, men ikke store flater.

Bildet har trolig nå mye større kontrast enn i utgangspunktet. Samtidig som du har tatt vare på maksimalt med informasjon.

 

Samme bilde, etter å ha justert Blacks til verdien 42. Kontrasten er nå hevet betraktelig. Kansje for mye for dette bildet, fargemetninga er litt volsom etter min smak nå, men greit for å illustrere framgangsmåten. Som du ser er ingen områder markert med blått, så ingen områder er direkte undereksponert. Samtidig ser vi at den blå kanalen klatrer litt langs venstre kant.

Da gjenstår ett punkt, eller kanskje to, før vi er ferdig med de grunnleggende tonejusteringene.

6.    Brightness

Med brightness justerer vi hvor mørkt eller lyst bildet skal være. Drar du spaken mot venstre blir bildet mørkere, og motsatt.
Lek deg med den og. Ved første øyekkast ligner det du ser veldig på Eksposure. Men, legg merke til hvordan mellomtonene påvirkes mest, mens skyggene og høylysene nesten ikke endrer seg. Histogramet klatrer hverken på den ene eller den andre sida, nesten uansett hvor mye du drar (i hvert fall så lenge hvitpunktet og svartpunktet er korrekt satt).

Så vi bruker gjerne Brightness for å kompensere hvis bildet har blitt for mørkt eller lyst mens vi har justert Exposure og Blacks.

7.     Contrast

Kontrast bruker jeg sjelden. Jeg bruker den praktisk talt ikke til å øke kontrast. Da foretrekker jeg og bruke Tone Curve (eller Curves som det heter i en del andre programmer) siden det gir bedre kontroll.

Men allikevel vil jeg beskrive hva som skjer om du øker verdien. Du øker rett og slett kontrasten. Dvs. at du strekker ut histogrammet i begge retninger. I prinsippet omtrent det samme som skjer om du øker Exposure og Blacks samtidig.

(Som du kanskje allerede har sett, så henger de ulike kontrollene for tonejustering sammen. Ser du disse sammenhengene så er du langt på vei til å lære å konvertere raw-filer).

Det jeg av og til bruker Contrast til, er å redusere kontrasten, når den i utgangspunktet er så høy at det klipper i både skyggene og høylysene, for på denne måten hente ut tilsynelatende tapt informasjon i raw-filene.

Auto og Presets.


Hvis du syns dette ser uoverkommelig ut å lære, eller om du bare har det travelt, så finnes det en snarvei. Lightroom har i likhet med de fleste andre konvertere en autofunksjon. Bare trykk auto, og viola. Den gjør nemlig forbausenede ofte en brukbar jobb med bildene. Så jeg vil anbefale å prøve ut den litt og.

Den gir kanskje ikke det perfekte resultat, men den gir ofte et brukbart startpunkt for videre småjusteringer. Roter du deg bort mens du finjuster, er det bare å trykke auto på nytt. Men ikke la denne snarveien bli en sovepute for å slippe å lære hvordsan du nytter konverteren maksimalt.

Det samme gjelder Presetsene som du finner på venstre panel. Mange av dem er og gode. Bare før musa over dem, mens du ser på forhåndsvisninga som genereres på toppen av vinduet. Finner du en du liker, så bruk den. Kanskje du også der må finjustere, men de sparer deg ofte for mye tid og småpusling, i tillegg til at de kan gi gode ideer. 






I neste del av serien, skal vi se litt mer på fargejusteringer, samt bruk av Tone Curves. 

RAW og arbeidsflyt. Del 2 Før du konverterer filene (arbeidsflyt)

Hvis du er ny i forhold til RAW, så anbefaler jeg å lese RAW og arbeidflyt. Del 1 Hva er RAW og hvorfor bruke RAW før du går løs på denne posten. Det er greit med litt teoretisk forståelse av hva og hvorfor, før man begynner å bruke RAW.

Det jeg vil gjøre her er å beskrive de første leddene i arbeidsflyten min før jeg begynner å framkalle RAW-filene eller konvertere dem som det helst heter. Jeg vil og si litt om tankegangen bak. Jeg tar utgangspunkt i Lightroom 1.4 som er det programmet jeg kjenner best. Men det meste av det jeg beskriver her kan lett overføres til andre programløsninger.

Det at jeg beskriver min arbeidsflyt, betyr ikke at du behøver følge akkurat samme oppskrift og rekkefølge. Men jeg oppfordrer til å tenke igjennom arbeidsflyten din, eller mangelen på arbeidsflyt. Å ha og å følge rutiner er ofte fornuftig. Det er som regel mest effektivt, og det frigjør gjerne tankekraft i forhold til det å være kreativ med bildene. Så ikke lur deg selv ved å si at du er for kreativ til å følge ei oppskrift. Lag heller din egen, om måten jeg gjør ting ikke passer for deg.

1. Import 
Før du kan gjøre noe som helst i Lightroom, så må bildene du skal jobbe med importereres. I andre programmer holder det gjerne å åpne dem direkte. Men i LR må du altså importere bildene. Gjør du det direkte fra minnekortet og samtidig kopiererer dem til disk, da merker du ikke så mye praktisk forskjell. Kopiere til disk må du uansett.

2. Grovsortering av bilder
Jeg foretrekker som regel å se igennom og slette bilder, umiddelbart etter import.  Like greit å bli kvitt møkka med en gang, så slipper jeg å se den og bruke tid på den seinere. Hvert bilde jeg sletter med en gang, betyr et bilde mindre og konvertere.

Om du ikke har Lightroom eller et annet arbeidsflytbasert program, da anbefaler jeg å bruke et katalogiseringsprogram for trinn 2 og 3 i arbeidsflyten og bruke det før videre arbeid.

3. Organisering av bilder.
Med organisering mener jeg først og fremst å merke bildene med såkalte tags eller merkelapper.
Dette er nøkkelord, som knyttes til enkeltbilder, som gjør det mulig å finne igjen Tante Agathe eller alle bilder av katter fem år seinere, ved å søke på nøkkelord.

Min erfaring er at hvis det ikke blir gjort med en gang, blir det aldri gjort. Derfor gjør jeg det før jeg begynner å jobbe med konvertering. Dette er en del styr, men det finnes måter å gjøre det å gjøre det enkelere. Er det fler bilder som skal ha samme merkelapp (og det er det gjerne), da merker jeg først alle aktuelle, og merker dem alle samtidig.

Om alle filer fra et kort skal ha samme nøkkelord, gir Lightroom og mulighet for å gjøre dette under importen. Så i noen tilfeller gjør jeg dette allerede i første trinn.

Det å organisere bildene betyr også og velge ut hvilke bilder jeg ønsker å konvertere. Det er sjelden særlig vits i å legge like mye arbeid i alle bildene. Rett og slett fordi vi gjerne tar en god del bilder som ikke er verdt noe særlig arbeid. Så her gjelder det å prioritere.

Lightroom og andre arbeidsflytfokuserte program har gode verktøy til å hjelpe med å velge de viktigste bildene. Du kan flagge bilder, rangere dem med stjerner, eller merke dem med farger. Andre programmer har kanskje andre verktøy, men er det et bra preogram, da har du gode hjelpemilder tilgjengelig. I tillegg kan du filtrere bort bilder du velger bort, sånn at du ikke ser dem mens du jobber videre. Det gjør det ofte lettere å konsentrere seg og finne de virkelige vinnerbildene.

Bilde-Darwinisme

Disse første trinnene i arbeidsflyten min bygger på det jeg kaller bilde-Darwinisme. Altså en tøff utvelgelsesprosess, med utgangspunkt i en ide om at det vi gjerne tar bilder som ikke har livets rett.  Det er ikke noe galt i å ta mange bilder, snarere tvert i mot. Det er bra å eksperimentere og å være kreativ. Lete etter motiver, og lete etter alternative måter å fange dem.

Men etterpå, bør vi altså etter mitt syn, være kritiske til det vi har gjort. Jeg ser to grunner til å være kritisk etter fotograferinga. For det første så drukner vi lett i bilder, om vi ikke er det. Arkivet blir rett og slett så stort at vi ikke finner fram i det.

Jeg liker å sammenligne dette med gamle dager, da folk gjerne fikk flere unger enn de greide å fø opp. Delvis fordi de ikke greide å skaffe nok mat, men og fordi de ikke greide å gi hver enkelt unge tilstrekkelig omsorg.Det var gjerne og sånn at når foreldrene falt fra, og etterkommerne skulle dele gården, da ble teigene for små til å kunne leve på dem. Da utvandra de gjerne til Amerika, for å finne ny næring. Men det kan ikke bildene våre gjøre. De bare støver ned og dør i arkivet, om det blir for mange av dem. Derfor foretrekker jeg å luke ut de dårlige rett etter fødselen, og så heller gi de som har livets rett bedre betingelser. Naturlig utvelgelse altså ;-)

En annen grunn til denne kritiske etterfasen er rett og slett at vi ofte kan lære mye av den. Det ligger mye god lærdom i å tvinge seg selv til å velge. Der forkaster vi de dårlige ideene, og lærer forhåpentligvis en god del om hvilke metoder som er best for de ulike motivene. Dvs, vi lærer kanskje ikke så mye om hva som er best, men vi lærer i hvert fall noe om hvilke teknikker og hvilke ideer som fungerte dårlig.

I neste post i serien RAW. Del 3 Konvertering, vil jeg gå inn på selve konverteringa, hvilke muligheter du har for å endre bildene og forsøke å beskrive hva de ulike reguleringsmulighetene faktisk gjør. I mellomtida så oppfordrer jeg til å lese Eksponering: Din venn histogrammet og Eksponering: RAW og histogram, Jeg vil og oppfordre folk til å bruke kommentarfeltet til å diskutere andre foremr for god arbeidsflyt. Andre former for tilbakemeldinger er selvfølgelig også kjærkomne.

Gratis programvare for fotografer

I klubben har vi lagt stor vekt på Adobe sine produkter.
Grunnen til det er vel at de fleste bruker ulike Adobe-produkter fra før, og at de er såpass utbredt at det er lett å finne litteratur og annen hjelp på dem.
Vi har arrangert kurs i CS og i Elements. Selv planlegger jeg å holde et kurs i Lightroom, så snart jeg får satt meg litt bedre inn i den nyeste versjonen. Folk har og fått programvare til redusert pris gjennom disse kursene.

Alt dette er bra. Men det koster penger. Egentlig alt for mye penger, fulleversjon av CS f.eks koster omtrent det samme som en bra speilrefleks. Nå er riktignok Elements mye rimligere, og for de fleste nesten like bra, men allikevel. Oppgraderinger er også dyrt.
Og det finnes altså gratisalternativer, som på mange måter er like gode. Problemet er gjerne å finne dem, og å komme i gang med dem.

Det første problemet har jeg funnet en løsning på, nemlig en bloggartikkel med en bra gjennomgang av alt jeg kjenner til av gratisprogrammer, og mere til. Freeware Image Photo Editing Software Resources

Det å komme i gang er kanskje litt verre. Men for mange av dem finner du lenker til opplæringsressurser der du laster ned. Når det gjelder GIMP, så er Meet the GIMP verdt å sjekke ut. Det å søke video tutorials er i det hele tatt et godt tips.

La oss heller ikke glemme at det ofte følger brukbar programvare med kameraet. RAW-konverterene f.eks er ofte gode.

Om noen har testa ut noen av disse, eller andre nyttige gratisprogrammer, så legg gjerne igjen noen ord om det i kommentarfeltet under. 
Vet du om gode opplæringsressurser, så tips gjerne om det og. Så kan jeg legge dem inn i hovedposten etterhvert. Alt som heter tilbakemeldinger er hyggelig :-)

RAW og arbeidsflyt - Del 1. Hva er RAW, og hvorfor bruke RAW?

Dette er den første posten i en serie på tre. I denne første vil jeg konsentrere meg om RAW, hva RAW egentlig er. I de to påfølgende postene vil vi se på arbeidsflyt med utgangspunkt i RAW.

La oss begynne med litt teori:

I de fleste litt mer avanserte kameraer i dag, kan du velge mellom å bruke RAW eller JPG. Dette er to forskjellige filformater, hvor JPG er standardisert, mens RAW er propiertært. Altså et format som er unikt for den enkelte kameraemodell.

Enkelt sagt er raw ubehandlede data, mer eller mindre direkte fra kamerasensoren. Ei RAW-fil er i utgangspunktet ikke et bilde. Den lar seg altså hverken lese eller redigere av standard billedvisere eller standard billedbehandlere.

Fordi RAW-data i utgangspunktet uleselig så er det vanlig at kameraet konverterer dataene til et lesbart format, i dag vil det si JPG.

Til tross for at RAW-filer er ulesbare kan de vises i kamera. Som regel er dette løst ved at RAW-fila inneholder en liten jpg fil spesielt for dette. (Histogrammet bygger og som regel på denne innebakte JPG-fila)

Fordeler ved å bruke RAW.

Den viktigeste fordelen er at ei raw fil kan ses som et uframkalt negativ. Det er altså mulig å bestemme en rekke parametre etter at bildet er tatt. Hvittballanse kan endres, eksponering kan endres, kontrast kan endres, fargemetning kan endres, osv. Dette gir fotografen frihet til å finpusse disse billedparametrene i ettertid.

Tenk deg for eksempel hvilke fordeler dette gir ved konsertfoto. Der er lyset ofte svært uforutsigbart. Kontrasten kan være enorm, det gir ofte problemer med å treffe rett eksponering.

Alt dette er det til en viss grad mulig å oppnå ved å redigere JPG-filer, men prisen er ofte høy. Forsøk på å rette fargestikk (feil hvittballanse) fører oftest til store fargetap og fargeforstyrrelser. Mens redigering av RAW-filer er tapsfritt.

En annen viktig fordel er informasasjonsmengden som raw filer inneholder. jpg filer er 8 bits, mens raw filer som regel er 12 bits. Jeg er usikker på de nøyaktige tallene, men jeg mener at 8 bit gir 255 mulige valører av de ulike fargene. 12 bit filer derimot gir i overkant av 4000 valører.

Man kan kanskje spørre seg hva som er vitsen med 12 bit når filene må konverteres til 8 bit senere i redigeringsprosessen (når filene skal skrives ut eller vises på annen måte). Stikkordet er senere. Jo lenger man i redigeringsprosessen man beholder alle valørene, jo bedre blir sluttresultatet.

For å se hva dette innebærer kan du jo foreta et lite eksperiment. Du kan bruke øke kontrasten med levels på et kontrastfattig JPG-bilde. (Bruk av Levels minsker valørene i fila). Så kan du forsøke å minske kontrasten igjen etterpå. Du vil da se at det har gått tapt en mengde data. Lagrer du disse nedringen underveis, så har du tapt data. Bildet har da rett og slett mistet mange nyanser.

Som om ikke dette er nok så er det og en annen stor (for ikke å si gigantisk) fordel med å bruke raw format. Raw har blitt beskrevet som det digitale negativet. Det er en forenkling. Sannheten er at i motsetning til et vanlig negativ kan ei raw fil redigeres på nytt. Helt tapsfritt. Gang på gang.Dette er fordi framkalling av raw data ikke endrer den opprinnelige fila. Du redigerer egentlig ikke fila, du jobber bare med det vi kan kalle "framkallingsparametre". Endingene lagres, men de er flut reverserbare, og de får egentlig ikke virkning fær du konverterer fila til f.eks JPG

La oss si at du har konvertert et bilde, og så ser du at det inneholder for lite kontrast. Da kan du altså gå tilbake og konvertere på nytt. Tapsfritt. Enda mer opplagt blir det hvis du f.eks har croppa bildet, og så oppdager at du har kutta en albue. Har du gjort det i jpg. og ikke tatt vare på orginalen, så er det du croppa vekk tapt for evig og alltid. Med raw, kan du gå tilbake og rette feilen, med alle data intakte.

Ulemper ved bruk av RAW.


Den største ulempen har vi egentlig vært innom. Nemlig at rawdata ikke er bilde før de har blitt konvertert (framkalt). Du kan altså ikke skrive ut en raw fil direkte. Du kan heller ikke vise den på annen måte, f.eks på skjerm uten en egen billedviser eller i et konverteringsprogram. Du må altså bruke tid på å konvertere bildet, før du kan bruke det til noe fornuftig.

Den andre ulempen har med størrelsen å gjøre. RAW-filer er større enn tilsvarende jpg filer. For det første betyr det at du får plass til færre bilder på et kort. Videre betyr det at skrivehastigheten i kamera gjerne går ned, og at kamerabufferen fortere blir full. Det innebærer også at du trenger større harddisk på maskinen din. Lagring og kortplass blir stadig billigere, så det har i dag mindre betydning. Men for actionfotografer kan den nedsatte hastigheten ha betydning.

Raw stiller med andre ord større krav til utstyret om det skal fungere optimalt.

Dette med større behov for lagringsplass finnes det og botemiddel for. Det finnes nemlig et komprimert raw format DNG. Dette er en såkalt åpen standard. Adobe leverer enkelt og effektivt et konverteringsprogram som takler de fleste propiertere raw format. Men selv etter konvertering er filene fortsatt større enn vanlige jpg filer.

Den siste ulempen er at det stiller større krav til din envne til å etterbehandle bildene. Bruker du JPG i kamera så får du som regel greie bilder rett ut fra kamera. Det er bare til de mer krevende oppgavene og når du har gjort feil under opptak f.eks eksponert feil, du virkelig har nytte av det. Og det å virkelig få maks ut av ei RAW-fil er en ikke noe du lærer på en halvtime. Det krever erfaring.
Så ved de første famlende forsøk kan det godt hende at du får dårligere resutater enn du gjorde ved å bruke JPG. Men fortvil ikke, med litt trening så blir bildene bedre.

Og den følelsen av kontroll du etterhvert får. når du begynner å mestre det, den en er god belønning.

Dette var første post i en serie på to. Mens du venter, kan du lese "Eksponering - Din venn histogrammet" Det å velge konverter er kanskje og et tema som bør belyses? Ei liste over ymse gratisprogrammer finner du i posten Gratis programvare for fotografer. Vet ikke helt hvor jeg fortsetter, men planen er altså å lage en del to av denne posten, hvor jeg tar opp RAW-konvertering i praksis.


Om noe er uklart så spør. Kom og gjerne med ris eller ros. Kort sagt, bruk kommentarfeltet.