Noen av oss (Øystein f.eks) er tilsynelatende Duracell-fotografer, som flakser rundt og er like entusiastiske og produktive uansett vær og føre, og hvor i verden de befinner seg.
Men flertallet, oss vanlige dødelige, vi sitter kanskje ofte framfor TV eller PC og tenker "jeg skulle kanskje tatt noen bilder av ...", uten at det blir så fryktelig mye mer med oss enn gode intensjoner. Ikke at vi bare sitter framfor disse boksene, men vi skulle gjerne tatt litt fler bilder, og litt bedre bilder.
Hva er det som driver Duraceell-Øystein? Hva er det som får han til å hoppe fra stein til stein, mens han entusiastisk fotografer og roper "dette blir bra, driiiitbra" med østlandsstemme? En hver likhet mellom Duracell-Øystein, og vår Øystein er 100% tilfeldig,
men noe må jeg jo illustrere posten med.
Inspirasjon er nok et stikkord. Ikke at jeg tror at Duracell-fotografene alltid er like entusiastiske og produktive. Men det er altså noen som finner inspirasjonen oftere enn andre.
Og det tenkte jeg at jeg ville skrive litt om. Inspirasjon er krafta som driver oss til å sette disse sofatankene om til bilder, det er den som driver oss opp og ut, der motivene er. Det er og den som driver oss til å strekke oss litt lenger for å ta bedre bilder.
Hvor vår Øystein finner sin inspirasjon, er det bare han som kan svare på. Det håper jeg at han gjør, at han tar denne posten som en liten utfordring til å dele de tankene han eventuelt har gjort seg. Men hans svar er hans svar. Jeg vil prøve å leite litt i meg sjølv, og dele noen av de tenkene jeg får på leiting etter inspirasjon gjennom denne posten. Kanskje flere poster og, jeg har nemlig fler tanker om inspirasjon.
Make it simple, stupid.
Hva er det så som inspirer meg? Det varierer. Akkurat nå en periode prøver jeg å utfordre meg selv. Jeg prøver å snu ting litt på hodet, tvinge meg selv til å tenke litt anderledes, i håp om at det skal inspirere meg.
Tidligere så har jeg gjerne dradd med meg masse stash når jeg skal ut å fotografere. Mange ulike objektiv, som jeg drar med meg - sånn i tilfelle krig. Nå prøver jeg det motsatte. Jeg setter gjerne et fastobjektiv på kamera når jeg går ut. Fotobagen lar jeg gjerne ligge hjemme. Eller jeg tar kanskje med meg et objektiv til, men ikke halve arsenalet.
En gammel manuell 28mm. Det å begrense meg selv på den måten gjør noe med meg. Det gjør noe med måten jeg ser verden i. Jeg ser den i normalperspektiv. Det gjør meg mer fokusert når jeg først ser et motiv.
Det tvinger meg ofte til å bevege meg nærmere motivet, gå rundt det, SE det. I stedet for bare å zoome inn, og så fyre laus. Når jeg så ser motivet, altså virkelig ser det, da kommer lettere inspirasjonen. Eller jeg ser kanskje at motivet ikke er et motiv. Da går jeg videre i stedet for å kaste bort tid på det.
Poenget er i hvert fall at jeg prøver å bryte gamle tankemønstre ved å prøve andre ardeidsformer enn de vandte, og av og til litt traurige.
Her i går så la jeg igjen batterigrepet. Grunnen til at jeg bruker batterigrep er i hovedsak at den ekstra vekta stabiliserer og gir bedre grep. I tillegg gjør den ekstra utløseren at det faller mer naturlig å prøve stående format.
Men nå skulle jeg altså opp på Utsikten, og ikke gadd å dra på den ekstra vekta. Til min forbauselse oppdaga jeg at også det gjorde noe med meg. Det at jeg fotograferte med mindre kamera gjorde at jeg plutselig følte meg nærmere motivene. Det høres kanskje merkelig ut, men sannheta var at det rett og slett var mindre kamera mellom meg og motivene. En herlig befriende følelse :-)
Hva som kom ut av det av bilder, det veit jeg ikke enda. Sikkert ikke revolusjonerende, men godfølelsen var der. Har ikke sett på dem enda. Vil la det modnes litt. Men kanskje det dukker opp noe i bloggen min snart?
Jeg lurer forresten på å drive dette enda et hakk lenger. Gi meg selv et svart hvitt regime. Altså si til meg selv at bildene jeg tar skal konverteres til s&h. I hvert fall nå og da. Vi får se.
Har også lurt på å dra den helt ut, å droppe lysmåleren. Kjøre manuelt og friske opp gamle kunnskaper om eksponering. Altså skikkelig old school. Det er egentlig ikke så fryktelig vanskelig å bruke gode gamle Sunny 16 rule (nå er riktignok f:16 litt i grenseland på APS i forhold til differaksjon, men den lar seg enkelt tilpasse formatet. Ikke sikkert det er så forbana viktig å inngå differaksjon for en hver pris heller).
Disiplin som energikilde
Tida vil vise om jeg finner inspirasjon i å bevistgjøre meg mer i forhold til det reine håndverket. Akkurat dette handler nok og litt om god gammeldags disiplinering. Vi har lett for å se motsetninger mellom inspirasjon og disiplin. Men det er ikke nødvendigvis alltid sånn.
Poenget er som sagt at jeg forsøker å finne inspirasjon i å røske litt opp i måten jeg tenker når jeg fotografer. Noen ganger virker det, andre ganger ikke.
Kanskje andre har andre tanker og dele? Enten som egne poster, eller som kommentarer til denne. La inspirasjonen hagle her, også i egne blogger ;-)
