Noen av oss (Øystein f.eks) er tilsynelatende Duracell-fotografer, som flakser rundt og er like entusiastiske og produktive uansett vær og føre, og hvor i verden de befinner seg.
Men flertallet, oss vanlige dødelige, vi sitter kanskje ofte framfor TV eller PC og tenker "jeg skulle kanskje tatt noen bilder av ...", uten at det blir så fryktelig mye mer med oss enn gode intensjoner. Ikke at vi bare sitter framfor disse boksene, men vi skulle gjerne tatt litt fler bilder, og litt bedre bilder.
Hva er det som driver Duraceell-Øystein? Hva er det som får han til å hoppe fra stein til stein, mens han entusiastisk fotografer og roper "dette blir bra, driiiitbra" med østlandsstemme? En hver likhet mellom Duracell-Øystein, og vår Øystein er 100% tilfeldig,
men noe må jeg jo illustrere posten med.
Inspirasjon er nok et stikkord. Ikke at jeg tror at Duracell-fotografene alltid er like entusiastiske og produktive. Men det er altså noen som finner inspirasjonen oftere enn andre.
Og det tenkte jeg at jeg ville skrive litt om. Inspirasjon er krafta som driver oss til å sette disse sofatankene om til bilder, det er den som driver oss opp og ut, der motivene er. Det er og den som driver oss til å strekke oss litt lenger for å ta bedre bilder.
Hvor vår Øystein finner sin inspirasjon, er det bare han som kan svare på. Det håper jeg at han gjør, at han tar denne posten som en liten utfordring til å dele de tankene han eventuelt har gjort seg. Men hans svar er hans svar. Jeg vil prøve å leite litt i meg sjølv, og dele noen av de tenkene jeg får på leiting etter inspirasjon gjennom denne posten. Kanskje flere poster og, jeg har nemlig fler tanker om inspirasjon.
Make it simple, stupid.
Hva er det så som inspirer meg? Det varierer. Akkurat nå en periode prøver jeg å utfordre meg selv. Jeg prøver å snu ting litt på hodet, tvinge meg selv til å tenke litt anderledes, i håp om at det skal inspirere meg.
Tidligere så har jeg gjerne dradd med meg masse stash når jeg skal ut å fotografere. Mange ulike objektiv, som jeg drar med meg - sånn i tilfelle krig. Nå prøver jeg det motsatte. Jeg setter gjerne et fastobjektiv på kamera når jeg går ut. Fotobagen lar jeg gjerne ligge hjemme. Eller jeg tar kanskje med meg et objektiv til, men ikke halve arsenalet.
En gammel manuell 28mm. Det å begrense meg selv på den måten gjør noe med meg. Det gjør noe med måten jeg ser verden i. Jeg ser den i normalperspektiv. Det gjør meg mer fokusert når jeg først ser et motiv.
Det tvinger meg ofte til å bevege meg nærmere motivet, gå rundt det, SE det. I stedet for bare å zoome inn, og så fyre laus. Når jeg så ser motivet, altså virkelig ser det, da kommer lettere inspirasjonen. Eller jeg ser kanskje at motivet ikke er et motiv. Da går jeg videre i stedet for å kaste bort tid på det.
Poenget er i hvert fall at jeg prøver å bryte gamle tankemønstre ved å prøve andre ardeidsformer enn de vandte, og av og til litt traurige.
Her i går så la jeg igjen batterigrepet. Grunnen til at jeg bruker batterigrep er i hovedsak at den ekstra vekta stabiliserer og gir bedre grep. I tillegg gjør den ekstra utløseren at det faller mer naturlig å prøve stående format.
Men nå skulle jeg altså opp på Utsikten, og ikke gadd å dra på den ekstra vekta. Til min forbauselse oppdaga jeg at også det gjorde noe med meg. Det at jeg fotograferte med mindre kamera gjorde at jeg plutselig følte meg nærmere motivene. Det høres kanskje merkelig ut, men sannheta var at det rett og slett var mindre kamera mellom meg og motivene. En herlig befriende følelse :-)
Hva som kom ut av det av bilder, det veit jeg ikke enda. Sikkert ikke revolusjonerende, men godfølelsen var der. Har ikke sett på dem enda. Vil la det modnes litt. Men kanskje det dukker opp noe i bloggen min snart?
Jeg lurer forresten på å drive dette enda et hakk lenger. Gi meg selv et svart hvitt regime. Altså si til meg selv at bildene jeg tar skal konverteres til s&h. I hvert fall nå og da. Vi får se.
Har også lurt på å dra den helt ut, å droppe lysmåleren. Kjøre manuelt og friske opp gamle kunnskaper om eksponering. Altså skikkelig old school. Det er egentlig ikke så fryktelig vanskelig å bruke gode gamle Sunny 16 rule (nå er riktignok f:16 litt i grenseland på APS i forhold til differaksjon, men den lar seg enkelt tilpasse formatet. Ikke sikkert det er så forbana viktig å inngå differaksjon for en hver pris heller).
Disiplin som energikilde
Tida vil vise om jeg finner inspirasjon i å bevistgjøre meg mer i forhold til det reine håndverket. Akkurat dette handler nok og litt om god gammeldags disiplinering. Vi har lett for å se motsetninger mellom inspirasjon og disiplin. Men det er ikke nødvendigvis alltid sånn.
Poenget er som sagt at jeg forsøker å finne inspirasjon i å røske litt opp i måten jeg tenker når jeg fotografer. Noen ganger virker det, andre ganger ikke.
Kanskje andre har andre tanker og dele? Enten som egne poster, eller som kommentarer til denne. La inspirasjonen hagle her, også i egne blogger ;-)
Like tenkemåten din her Tim!
ReplyDeleteGikk sjøl å filosoferte langs ælva me baggen full av stash,va det virkelig nødvendig? Utenom kaffien selvfølgelig! Igrunn ikke ente opp me å bruke ett objektiv på hele turen! Så konklusjonen blei at hæretter blir det ett på kamera å maks ett ektra!
Jeg for min del tror aldri jeg kommer til å ende opp som en reindyrka et-objektiv-mann. Men i perioder tror jeg altså det kan være sundt å begrense seg.
ReplyDeleteDet tvinger fram en annen form for fotografisk kreativitet.
Hmmm gutter, her ana eg et snev av latskap. Men tanken er jo for så vidt grei den...utfordre seg sjølv? Joda. tenker vi tar den diskusjonen den gangen du virkelig har gått glipp av DET bildet, og teleobjektivet eller vidvinkelen ligger hjemme.......Da tar du det med neste gang. Har man en bra ryggsekk, så tar vi det med. Det gjer iallefall eg. Man veit aldri kva som dukka opp, uansett kva ide men hadde på førehand.
ReplyDeleteKoffor skal du begrense deg da Tim?
Tar du for mange bilder?
Og Kjell Ørjan, tenk deg viss fossekallen dukker opp i elva med med et digert insekt i nebbet, perfekt lys og du kun tok med deg 28mm? Ka farsken hadde du da sagt, tatt deg en kaffikopp og ringt til Tim:)
Neida skal ikkje mobbe, men man kan begrense seg sjølv om den ekstra linsa ligger i baggen. Du må ikkje bruke den, men du veit den er der.
Er man Duracell-Øystein så er det klart at man har kapasitet til å ta med seg hele sekken, sånn er det vel bare. ;-)
ReplyDeleteMen ... Hva med de som ikke er utstyrsfreaker med fulle sekker, den store massen i klubben? Hvor skal de hente inspirasjonen sin når de ikke har noe å legge hjemme? ;-)
Og ikke minst, denne wikien burde være et sted der de kan få både inspirasjon og svar på hvilket utstyr som er lurt å skaffe seg. Først kjøper man et ....objektiv fordi ... Men drit i meg, jeg skal ha meg 100mm macro-objektiv og vet hva som er mitt neste valg. Men så, etter det, hva da?
Utstyrsfreaker er nå så, no kommenterte eg Tim og Ørjan, som eg veit har det meste, så bjynder de å marle om ett-objektivs fantasier:).
ReplyDeleteJa eg har litt utstyr, og det må eg ha for å gjere den jobben eg skal gjere. Det har ingenting med kva eg har invisetert i for å vere med i klubben. For det er ingenting. Eg har det som jobb.DEt er dyrt og det er robust. Eg treng ikkje ta med heile utstyret mitt, men det ligger i sekken min.
Folk i fotoklubben har ulike intensjonar, behov og meningar om kva man skal bruke kameraet og vil ta bilder av. Og takk for det. Ellers so har det blitt voldsomt viss alle freaka ut. Sånn er det i en fotoklubb at nåkre har meir utstyr enn andre, og det må man berre godta.
Kva man vil må man gjere seg opp en tanke om. Og utstyr er dyrt, svindyrt. Mange har et kit-objektiv som følger med kameraet. Heilt ok, det gjer jobben sin. Inntil man vil ta enda et steg så er dette objektivet heilt greit. Det er enkelt og lett, og tar fine bilder. Og for svarte svingande......man trenger ikkje utstyr for mange titallstusen for å ta gode bilder. Det sitter heilt annen plass. Den forståelsen for et godt bilde, det spesielle blinkskuddet. Der har alle i fotoklubben masse å lære.
For å sie det slik så er det fysisk umulig å ta bilder av dyr eller fugler langt unna uten tele. Har man da kun en 18-55mm så blir det vanskelig, det skjønner alle. Skal man det, ja da må man invistere. Sånn er det bare.Viss ikke så får man ta bilder av noe anna.
Folk må vite kva man vil....Vil man JA takk heile pakka, så blir svaret jada det koster.
Artig at du Øystein, som nesten ligner litt på Duracell-Øystein, svarer.
ReplyDeleteJeg har levd lenge nok til å ha gått glipp av DET bildet, fordi telen, eller den vide, eller makroen ligger hjemme. Flere ganger. Så jeg vet godt hva du snakker om. Kommer til det helt til slutt.
---
Du gir meg anledning til å utdype litt, si det jeg følte at det ikke ble plass til å posten.
Har du hørt om Vingle Petter?
Det er meg, når jeg er ute med sekken full av zoomoptikk :-)
Ikke at jeg stadig driver å bytter objektiv når jeg har funnet et motiv, neida. Men vissheta om at jeg har andre løsninger tilgjengelig, gjør gjerne at jeg vingler fram og tilbake mentalt. Den vinglinga kommer ofte i veien for fordyping.
Mulighetene blir overveldende. Det gjør at fotoprosessen blir litt halvhjerta av og til.
Jeg går og kikker etter motiver - ser noe interesant - peker på det - klikker - trasker videre med en litt ullen følelse i magen.
Jeg overdriver selvfølgelig nå, men du tar sikkert tegninga.
Jeg opplever det altså som at det kommer av rein skjer beslutningsvegring, som bunner i at mulighetene blir overveldende.
Hvilken brennvidde jeg faktisk velger, hvilken billedvinkel osv, blir da mer resultat av tilfeldigheter, enn av bevisste fotografiske valg.
Det jeg har oppdaga er at den ulne følelsen jeg har når jeg da trasker videre, den stjeler inspirasjon, eller fotoglede. Rett og slett fordi det er lite tilfresdstillende å gjøre en dårlig jobb.
Den er det jeg forsøker å bryte, ved å begrense meg selv. Så egentlig handler det nok mye om å disiplinere meg selv.
En selvpålagt kur mot mental latskap, altså :-)
---
Ellers til fossekall eksempelet ditt. Ja, det er nettopp det Kjell Ørjan ville ha gjort, tatt en kaffe og ringt Tim :-)
Og så ville vi planlagt en ny tur, hvor vi oppsøkte kallen på nytt. Med rett optikk.
Fossekallen er nemlig på nøyaktig samme sted neste dag og. Og stemmer ikke lyset den dagen, da stemmer det kanskje neste dag.
De aller fleste motiver kommer nemlig nesten alltid igjen. Det er fordelen med å være litt lat. Da oppdager man det ;-)
Det er klart, den gode fotografen sitter andre steder enn i utstyret! Jeg bare skrev hva jeg savner for å gjøre denne wikien mer spiselig for den store massen. Jeg har full forståelse for at du Øystein har utstyret i orden. ;-) Så innlegget mitt over var ikke ment til deg, deg var jeg ferdig med etter første avsnittet. :-)
ReplyDeleteMen ... nettopp fordi utstyr er dyrt tror jeg mange trenger hjelp til hva de skal velge etter at de selv har definert hvor fotointeressen deres sitter.
Er man ikke interessert i makrobilder kjøper man jo ikke makro-objektiv heller, eller hva? Og skal man ta fuglebilder, så må man ha tele osv osv. Men det er vel ikke sånn at alle Canon-folk må ha L-objektiver heller, og utvalget er stort og forvirrende å finne frem i. Det er lett å gi opp før man i det hele tatt har kommet i gang.
Kanskje litt på ville veier i en tråd om inspirasjon, men det ble jo skrevet en del om å ha med seg lite og der finne inspirasjon, så da balla det på seg...
Når vi alle har mye å lære så bør kanskje de som kan mest være villig til å lære bort også? ;-) Jeg blir aldri utlært selv, men det at man liker å ta bilder er da en begynnelse for de fleste av oss. Selv er jeg nok mer den som leker med bildene på data i ettertid, og som er opptatt av å formidle noe med tekst og bilder sammen. Der ligger min inspirasjonskilde. :-)
Tim skreiv: Dei aller fleste motiver kommer nemlig nesten alltid igjen...
ReplyDeleteJaha ja? Da får eg håpe du mente fossekallen, for der kan eg vere enig i. Men viss det er innstillinga di generelt Tim, da........
For der tar du iallefall feil:).
Da ville det vert dritenkelt da, og vi hadde ikkje hatt behov for bloggen.
Her hagler det inn kommentarer mens jeg skriver, artig med litt liv.
ReplyDelete---
"Men ... Hva med de som ikke er utstyrsfreaker med fulle sekker, den store massen i klubben? Hvor skal de hente inspirasjonen sin når de ikke har noe å legge hjemme? ;-)"
Tja. Løp og kjøp? ;-)
De har vel tre alternativer.
Det første alternativet er å avvise denne posten som Tullprat ;-) Helt greit for meg. Og så eventult lete etter og finne inspirasjon andre steder. Og så dele disse inspirasjonskildene i en annen post.
Eller å trekke litt ut av den. Det kan bety å prøve å slå seg til ro med at det beste objektivet for dem, er det de har. Altså å velge og ikke la seg frustrere av utstyr de ikke har. Gjøre det de kan for å ta gode bilder med det, i stedet for å vigle ved og gløtte opp i kamerabagen til utstyrsfreaker.
En tredje mulighet er kanskje å prøve det jeg snakker om, men på en litt annen måte.
Zoome f.eks helt ut, og så la objektivet stå der. Prøve å gi seg en sånn begrensning, hvis de opplever at de av og til blir Vingle Petter eller Vingle Petrine. Det er helt gratis, og gjør sikkert samme nytta :-)
Det høres da veldig greit ut det Tim.
ReplyDeleteEnig med deg her ja:)
Jeg bare skrev hva jeg savner for å gjøre denne wikien mer spiselig for den store massen.
ReplyDeleteBra :-)
Kan ikke du gjenta dette i "Om Bloggen - Ønsker og forslag til artikler/stoff"?
Begynn eventuelt på ei liste over hva som kan være interesant å skrive om. Er vi heldige, så plukker noen opp en del av ønskene, og gjør noe med dem.
Jeg føler meg vel mer kvalifisert til å skrive om fugleoptikk enn om makrooptikk. Men vet ikke om jeg bør bruke tid på det, siden jeg ikke vet hvor mange som har sånne interesser.
Jeg håper selvfølgelig også at flere enn meg vil klaske hendene i tastaturet.
Øystein.
ReplyDeleteTil det med at motiver eller muligheter kommer tilbake.
Alle motiver gjør kanskje ikke det. Men det gode smilet f.eks, det ligger som regel på lur. Gjelder bare å lokke det fram, eller vente på det.
Øyeblikket, eller et enda bedre øyeblikk, det kommer som regel.
Men det er klart at som journalist kan du ikke tenke sånn.
Har du forresten lest "Haikerens guide til universet"? I følge den så gjentar alt seg. Til og med universtes undergang gjentar seg der. Det må være det ultimate motiv for en journalist. Det gjelder bare å være på rett sted, til rett tid, og å ha med seg et godt reisehåndkle.
Men. Jeg skjønner hva du mener. Og tar jeg fitt ståsted så er jeg enig.
Duracell meg her og der du ja. Joda tåler nok å bli kalla det, sjølv om det ikkje er berettiga ....tenker no eg da. Ikkje det at eg alltid flakser rundt med kameraet, for det gjer eg absolutt ikkje. Like entusiastisk og produktiv er eg no heller ikkje. Men det glimtar til i ny og ne, og da vil eg gjere det beste ut av det. Inspirasjone ligger ofte djupt, veldig djupt. Men den våkner til live når eg ser noko som fangar mi intresse. Og det kan vere mykje rart det. Men herregud så mange motiv eg ikkje har fått med meg gjennom tidene. Eg er ingen naturfotograf engentlig, sjølv om det fasinera meg. Eg er heller ein reportasjefotograf. Ein som fangar verden der og da, mennesker i ulike situasjoner (noko eg savnar i fotoklubben). Bilder som forteller ei historie, bilde som gjer historia til journalisten til ei fulkommen fortelling. Noko som vidare skal fange lesarens si intresse. DA har vi lykkast.
ReplyDeleteÅ vere pressefotograf er ofte meir krevande enn det å tusle i skogen, fundere på ting, og ta ting som det kommer. Vi har kanskje fått et oppdrag, og det skal vi løyse på best mulig måte. Prøve å få til eit best mulig resultat. For mykje kan gå gale, ting går ikkje alltid slik ein hadde planlagt. Feil lys, uengasjerte personer som man skal avbilde, dårlig tid pluss ein drøss andre faktora som gjere ein fotokvardag litt vanskeligare. Kanskje det er det som gjere meg litt meir på hugget viss nåken meina det. Men ellers er eg vel som dei fleste, litt over gjennomsnittet ivrig fotomann.
Og den derre stein til stein hoppinga, med tilkomne utbrudd på østlandsdialekt, var no meint å egle opp dokke østlendinga, og jekke dere Pentaxgutta litt ned:) Les:Rundetur.
ReplyDeleteMen eg er jekla god i både nordlending og bergenser, så kanskje det kommer det og en gang.
Det med Duracell kan du trygt ta som et komplement Øystein. Ikke at vi tror at du alltid er like energisk.
ReplyDeleteDet er faktisk veldig inspirerende å se deg i aksjon. Nemlig ;-)
Mellom linjene ligger det nemlig et ekstra budskap, at fellesskap med andre som brenner for det samme, vekker til live vår fotografiske flamme.
(Og man jobber da med tilgjengelig lys ;-) )
Og så en liten tillegsparantes. Det med å fange øyeblikket, f.eks som deg som reportasjefotograf. Det er ingen ting i veien for at fotoklubben skal jobbe med det. Bare utfordre oss litt du, så skal du se i hvert fall en del av oss kan finne på mye galskap.
Men da må du la meg jobbe med 28mm, det er da det blir ekte ;-)
Du Øystein ... Følgende sitat:
ReplyDelete"Eg er heller ein reportasjefotograf. Ein som fangar verden der og da, mennesker i ulike situasjoner (noko eg savnar i fotoklubben). Bilder som forteller ei historie, bilde som gjer historia til journalisten til ei fulkommen fortelling.Noko som vidare skal fange lesarens si intresse. DA har vi lykkast. "
Dette er din verden, og jeg vil nå bare si følgende om den: Vis meg (eller oss, om fler er interessert!), så tar jeg gladelig en læreøkt eller ti på det! Men det er DU som kan, det er du som kan ta oss med i din verden, som kan vise oss hva den er og som kan få oss interessert. Kan gjerne utfordre deg på det, jeg, men læringa må komme fra den som kan til den som vil lære. Og den som kan, det er du!