Blits Del 1 - Bruk av innbygget blits + Balansering av lyskilder.

Mange fotografer med litt ambisjoner skyr gjerne den innebyggete blitsen som pesten, og ser den kun som en nødløsning. Innebygget blits har sine klare svakheter ja, men brukt med litt fornuft og omtanke vil jeg påstå at den er mye bedre enn sitt rykte. Det forutsetter bare at man er klar over hvilke begrensinger som ligger i den, og hvordan jobbe seg rundt de når det er mulig.

I denne artikkelen vil jeg fokusere på mulighetene, men la oss først se på hvorfor den har så dårlig rykte.

1. Den mest iøyenfallende begrensinga ligger i at den er svak. Rekkevidden er sjelden mer enn tre-fire meter. Så om du bare fyrer løs i grønt modus (full automatikk) vil du ofte oppleve at motivet blir overeksponert, mens bakgrunnen blir for mørk.
2. Videre er utforminga lite fordelaktig. 
• Overflata på lyskilda er liten. (Liten lysflate gir harde skygger, mens stor lysflate gir mykere skygger).
• I tillegg sitter blitsen  veldig nær objektivet på kamera. Det gir "rett på lys", med lite skyggevirkning (altså lite 3-D virkning), og lite struktur i motivet.
3.  Til slutt gir gjerne den innebygga blitsen problemer med røde øyne. Det henger og sammen med utforminga, altså at blitsen er nær objektivet, som gjør at blitslyset reflekteres fra blodårene i retina. 

Det var hovedproblemene. Alle er reelle, men de lar seg langt på vei bekjempes, hvis du lærer deg å bruke blitsen riktig.

Riktig bruk av den innebygga blitsen vil ofte si å ikke bruke den som hovedlyskilde, men som utfyllingsblits. Den kan altså være ganske anvendelig i dagslys for å fylle ut eller løfte skyggene.

La oss så med utgangspunkt i disse problemstillingene se hvordan vi kan bruke den innebyggete blitsen til noe fornuftig 


Røde øyne

Det problemet er i realiteten allerede nærmest løst i dag. De fleste moderne kamera har nemlig en anti røde øyne funksjon som lar seg aktivere (se manualen for ditt kamera). Prinsippet er enkelt. Funksjonen gir et lite ekstra "forblink" før blitsen utløses. Eller la oss heller kalle det et varselblink. Det varelsblinket får pupillen til å trekke seg sammen, noe som i de fleste tilfeller er en effektiv kur mot problemet.

I noen tilfeller kan dette være problematisk, noen personer er nemlig så følsomme at de blunder når det egentlig blinket kommer. (Det finnes en kur for det og. Se kommentar under artikkelen)

I tillegg er det i de fleste redigeringsprogrammer lett å fjerne røde øyne i de tilfellene hvor kameraet ikke gjør jobben. 

Dårlig rekkevidde.

Den enkleste kuren mot dårlig rekkevidde er å være klar over problemet, og bruke den innebygga blitsen deretter. Altså ikke prøve å tyne mer lys ut av den enn den er i stand til å levere. Jobbe "med" problemet, i stedet for "mot" det. Det vil i praksis si å ikke bruke den på større avstander enn den er beregna på. Er du litt obs på bakgrunnen, og på vinkler og hvordan du arrangerer motivet, kan tre-fire meter ofte holde i massevis.

Selv om den innebygga blitsen har kort rekkevidde, har den gjerne mer enn nok kraft til å kunne brukes som utfyllingsblits. Det vil som nevnt si å bruke blitsen til å gi skyggene et lite ekstra løft. F.eks for å redde de klassisk vanskelige motlybildene (gjerne når sola står i mot, og motivet ligger i skyggen), eller bare for å løfte skygger i øyenhulene ved sterkt overlys.

Å bruke utfyllingsblits krever gjerne litt omtanke for at resultatet skal bli bra. Kjører du på grønn modus vil du ofte oppleve at alle skygger blir borte. Da blir bildet unaturlig flatt og kjedelig, og det ønsker vi ikke. For å godt resultat må vi regulere blitsstyrken litt ned, sånn at den bare løfter skyggene litt, i stedet for å fylle dem helt ut. Du må ofte prøve deg litt fram på hvert enkelt motiv, men minus 1-1,5EV blitsstyrke gir ofte en bra balanse mellom det tilstedeværende lyset og blitslyset.

Som regel er dette enkelt med et moderne kamera. så lenge vi ikke kjører på grønt modus. På avanserte kompakter og rimelige speilreflekskameraer gjør vi dette i menyene (sjekk manualen for ditt kamera, som regel finner du dette i kapitlet om blitsbruk). På noen riktig avanserte kameraer, kan du gjøre dette med egne knapper.

Et viktig poeng med utfyllingsblits er at du får større rekkevidde når den brukes som det, fordi utfyllingsblits krever mindre ompah.

Dette med å balansere blitsen med det naturlige lyset og bruke den til utfyllingslys bringer oss naturlig over i temaet å bruke det tilstedeværende naturlig lyset mer effektivt. Men først:

Hardt lys.

Dette kan og til en viss grad avhjelpes når vi vet hva det er som gir det harde lyset.  Problemet er som nevnt at lysoverflata er veldig liten i forhold til motivet (dette gjelder forøvrig alle blitser). Dette kan du enkelt og billig løse ved å plassere et papirark, eller noe annet gjennomskinnelig framfor blitsen. Når blitsen lyser gjennom arket, så gir det en større lysflate. Dette kan faktisk være ganske effektivt. Jo større arket er (større lysflate), jo mer efektiv er kuren.

Det finnes forresten og ferdige diffusorenheter som  du kan montere på de fleste kamera

Her er er eksempel på en sånn sak)

Det er desverre et problem med papirarktrikset og med sånne diffusorsaker. De stjeler en god del lys, så rekkevidda blir enda dårligere. Men til utfyllingsblits og til nærbilder fungerer det vistnok ofte forbausende bra.
(Jeg har forresten i sånn sak i posten et sted, er lei av å blafre med papirark nemlig. Kommer trolig tilbake med litt erfaringer på den når jeg får prøvd ut litt)

Å bruke det tilstedeværende naturlig lyset. 
Den beste løsinga på problemer med kort rekkevidde og harde skygger, ligger ofte i å utnytte det naturlige lyset bedre. Dvs. å la det naturlige lyset opplyse omkringliggende rommet, mens hovedmotivet opplyses av blitsen.

Ah, genialt, tenker du kanskje nå :-)
Ja. dette er rett og slett genialt. Men det er desverre ikke alltid genialt enkelt. Det å balansere naturlig lys og blitslys kan være krevende, siden blitsautomatikken ofte ikke er "trimma" med tanke på å balansere blitsen med det naturlige lyset. Automatikken funger bra i noen tilfeller, men feiler i andre. 

Før vi går inn i hvordan vi kan hjelpe automatikken når den kommer til kort, bør vi få på plass litt grunnleggende blitsteori. 

Blitsteori:

Når vi fotograferer med blits, så åpnes først lukkeren. Når den er i full åpen posisjon, så genereres et raskt lysglimt. Som regel har dett glimtet en varighet mellom 1/1000s og 1/50000s. Styrken på lysglimtet er fast, mens det er varigheta på det som regulerer lysmengden. Dette lysglimtet må være perfekt synkronisert i tid med lukkeren. Dette er såpass komplisert at det begrenser hvor rask lukker tid det er mulig å bruke ved blitsfotografering. Denne øvre grensa kalles maksimal blitssynkoniserings hastighet, og ligger typisk mellom 1/125s og 1/250s. Men fortvil ikke. Bildet blir skarpt allikevel, pga av den korte varigheta av lysglimte fryser motivet. Blits kan brukes til å fryse svært raske bevegelser, så lenge blits er hovedlyskilde. 

NB: Det er viktig å merke seg at du ikke kan velge raskere lukkertid enn synkroniseringshastiheta. Gjør du det vil deler av bildet få ei mørk stripe, og i noen tilfeller bli helt mørkt.

(Ved TTL-blitsautomatikk, så genereres det i realiteten to lysglimt. Det første er en prøveeksponering som kun brukes til å måle lys, mens blink nummer to er den reelle eksponeringa.)

Les gjerne disse to avsnittene en gang til, så du er sikker på at du har forstått det. Trenger du å fordype deg mer, så se Wikipedia: Through-the-lens metering

Da gyver vi løs på en ny munnfull med teori. 
Jeg forutsetter at du er sånn noenlunde fortrolig med eksponering, at lysmengden styres av parametrene:

Lukkertid, blenderåpning og følsomhet (ISO). Når vi fotografer med blits blir lukkertida (delvis) erstatta av varigheta på blitsglimtet i denne ligninga. 

Dette kan vi utnytte når vi vil balansere blitsen med det naturlige lyset. Det gjør at vi kan bruke vesentlig lenger lukkertider enn ved fotografering uten blits. Blitsen opplyser som sagt hovedmotivet. Blitsglimtet er så raskt at det "fryser" motivet så det blir skarpt. Det omkringliggende rommet blir riktignok mindre skarpt, fordi det i hovedsak belyses av det naturlige lyset. Men det er etter mitt syn en liten pris å betale. Gevinsten er et ganske jevnt belyst bilde, med naturlige skygger i store deler av bildet.

Ofte er det også noe vi kan utnytte kreativt for å framheve hovedmotivet. Det framstår som lynskarpt fordi det opplyses av blitsen, mens omgivelsene blir mindre skarpe.



Ok, nok teori (mer enn nok syns du kanskje? ;-)  )


Å balansere naturlig lys og blitslys i praksis

Vi har tre metoder å gjøre dette på. 
(Den siste metoden egner seg dårlig for innebygget blits)

1. Full automatikk: Den enkleste metoden er selvfølgelig å la automatikken styre det hele. I en del tilfeller blir det riktig bra. Også med blits  med begrensa rekkevidde. Så prøv det gjerne.  Men desverre vil ofte blitsautomatikken velge for rask lukkertid. Det vil i praksis si at det naturlige lyset ikke nyttes fult ut. Da får vi gjerne problemer med rekkevidde på blitsen og utvaska skygger med de problemene det medfører (dårlig 3-D virkning og lite struktur). 
2. Manuelt modus på kamera m. blitsautomatikk: For å tvinge lukkertida ned, må vi da bruke manuelt modus, for å styre lukkertid, blenderåpning og ISO selv. 
•  Er du fortrolig med å måle lys manuelt er dette relativt enkelt. Du måler først det tilgjengelige lyset uten å ha aktivert blitsen. Lukkertida setter du typisk et sted mellom 1/10s og 1/30s, og så velger du passende blenderåpning og ISO. (Ved normal innebelysning holder som regel 1/30s, er det mindre lys velger du lavere lukkertid. I dagslys velger du kameraets synkronisringshastighet (sjekk manualen) )
• Er du i tvil, så ta gjerne en prøveeksponering uten å aktivere blitsen. Når du vurderer eksponeringa, tar du ikke hensyn til hovedmotivet, det er det omkringliggende rommet du konsentrer deg om nå. Er du fornøyd går du videre, hvis ikke juster du blenderåpning eller følsomhet.
• Så aktiver du blitsen og tar bildet. Blitsautomatikken vil styre blitsglimtet. Dette gir som regel en fin balanse mellom naturlig lys og blitslys. 
• Det er to fordeler med denne metoden. 1. Du kan forlenge rekkevidda på blitsen vesentlig. 2. Du tar også bedre vare på stemniga som ligger i det naturlige lyset. 
• Er du misfornøyd med balansen mellom det naturlige lyset og blitsen kan dette kompenseres. Er det natulige lyset for for svakt endrer du lukkertida, lenger lukkertid gir mer naturlig lys. Ønsker du å dempe blitsen, altså endre til utfyllingsblits så gjør du det på samme måte som beskrevet under Dårlig rekkevidde. Du EV-kompenserer altså blitsen med menyene på kamera. 
3. Manuell lysmåling, samt manuell blitseksponering: (Som nevnt er dette som regel ikke mulig med innebygget blits. Men jeg nevner det her allikevel, og så bygger vi videre på det i neste artikkel om blits.) Metoden er ganske lik med metoden over. Forskjellen er bare at du slår av automatikken på blitsen og kjører den også manuelt. 

Planen er å følge opp dette med en artikkel om eksern blits og hva den kan brukes til. For så å avslutte med en artikkel om hvordan lage et mobilt studio av fler blitser.